Psykiaterens psykoterapeutiske oppgaver og utdannelse i dagens og morgendagens samfunn: En personlig oppsummering av inntrykk fra Nordisk psykoterapisymposium i Stavanger, 4.-7. juni 1980

Forfatterne — som var medlemmer av Norsk psykiatrisk forenings psykoterapiutvalg og av arrangementskomi-tkn for Nordisk psykoterapisymposium 1980 — sammenfatter sin oppsummering av symposiet slik:

Det moderne produksjons- og konsumsamfunn har sider ved seg som er med på å skape ensomhet og nød. Stor-familien er oppløst. nærmiljøet fremmedgjort — omsorgs- og hjelpefunksjoner blir i økende grad profesjonali-sert. Psykiatrien har i årene som er gått ikke vært i stand ti1 å presisere sine faglige muligheter og begrensninger. Faget er inne i en tillitskrise — såvel i forholdet ti1 samfunnet som til fagets egne utøvere.

Psykiaterens fremtidige oppgave som psykoterapeut må være: I. Videreutvikling av teori og forståelse av psy-kisk lidelse og muligheter for å påvirke slik lidelse gjennom psykoterapien. 2. Psykoterapeuten må bringe videre sin spesielle viten om lege/pasientforholdet — slik det konkretiserer seg i begrepet “psykoterapeutisk holdning”. Denne grunnholdning ses på som en viktig basis for all behandling. 3. Psykoterapeuten må arbeide videre med å utvide sitt psykoterapeutiske tilbud. Av særlig interesse og betydning i tiden som kommer, er behandlingen av den gruppe pasienter som går under fellesbetegnelsen “ego-svake”. Resultatene av den senere tids forskning tyder på at dette klientel kan hjelpes med psykoterapi over tid. Det er behov for ytterligere erfaring, systematisering og forskning på dette område. Bare en omfattende utdannelse og bred klinisk forskning kan møte de oppgavene som ligger i dette. Bred klinisk forskning inneblerer en utfordring ti1 enhver kliniker. Den enkeltes psykoterapeutiske erfaringer er viktige. men kan tilgjengeliggjøres bare gjennom økt innsats når det gjelder systematisering, bearbeidelse og kommunikasjon til andre psykoterapeuter om slike data fra den daglige kliniske arbeidssitua-sjon.     

Noen biokjemiske schizofreni-teorier

Forfatteren er siden 1976 ansatt som assisterende overlege ved Barnepsykiatrisk avd. Haukeland Sykehus i Bergen. Hun har for tiden stipend fra Norges Almenvitenska-pelige Forskningsråd for å gjøre ferdig en undersøkelse av 80 Anorexia nervosa-pasienter. Det er foretatt peptidundersøkelse av disse pasientene. Dette forsknings-arbeidet blir utført sammen med dosent Bassøe, med. avd. B. Haukeland Sykehus og dosent Trygstad og Foss ved Pediatrisk Forskning, Barneklinikken, Rikshospitalet, Oslo. Forfatteren er spesialist i voksenpsykiatri og i barne- og ungdomspsykiatri. I utdannelsestiden har hun arbeidet ved Sandviken Sykehus, Vestlandets Nervesana-torium, Psykiatrisk klinikk. Barnepsykiatrisk avdeling og Barneklinikken, Haukeland Sykehus. Hun har tidligere publisert artikler om Schizofreni og Anorexia nervosa.

Denne artikkelen tar for seg forskjellige biokjemiske teorier om schizofreni.

Gjessing påviste i 1932 kvelstoffretensjon hos katatone schizofrene. Trygstad og Foss har funnet forandringer i peptidmønsteret i urinpresipitat fra psykotiske pasienter.

Det gis i denne artikkelen en oversikt over noen av de nevrotransmittere og enzymer sorn kan vaere av betydning ved schizofreni. Forskjellige peptider og steroide hormo-ner synes også å ha betydning som nevroregulatorer. Prostaglandiner, som blir dannet fra essensielle fettsyrer, er i de senere å fremhevet som viktig for transmisjonsprosessen. Artikkelen konkluderer med at det ser ut som om balansen mellom de dike transmittere og metabolitter er av betydning ved schizofreni.     

Patients who are difficult to place: A description of the patient characteristics,admission patterns,and need for care

Barnepsykiatrisk klinikk ved Universitet i Oslo bar fra 1971 og 1973 hatt to familjeavdelinger som tar imot familier fra hele landet. En evaluering av ett års arbeide ved a vdelingene er utført av de to faglige ansvarlige, Turid Ringstad og Ingrid Sparkland, begge barnepsykiatere.

Artikkelen er basert på denne undersøkelsen og omhandler familienes egne vurderinger av nytten de har hatt av oppholdet: økning av selvfølelsen og en bred ressurs - mobilisering, er sentral.     

Prognostiske prediktorer og langtidsforløpet for nevroser og andre psykiske lidelser: 20 års follow-up fra en psykiatrisk spesialistpraksis

Den psykiatriske solopraksis gir muligheter for utvikling av et nÆrt lege-pasientforhold. Vestfold er Norges minste fylke med en befolkning på ca. 174 000 i 1960 stigende til ca. 187 000 i 1980. Forfatteren har arbeidet som psykiatrisk spesialist i Vestfold i hele dette tidsrommet og har således hatt muligheter for å følge mange av pasientene gjennom et langt avsnitt av deres liv. Han har på den måten fått et inntrykk av langtidsforløpet ved psykiske lidelser og likeledes en formening om hvilke kategorier pasienter sorn klarer seg godt eller dårlig. Hensikten med denne undersøkelsen er å objektivisere forløpet og dokumentere bakgrunnsfaktorer med relasjon til prognosen. Ifølge Strømgren (1980) er dette to av flere mulige målsettinger for longitudinelle studier, som ellers stort sett har hatt sitt utgangspunkt i hospitaliserte pasienter og som oftest i endogene psykoser. Foreliggende arbeid omhandler imidlertid et diagnostisert uselektert poliklinisk klientell, og diagnostisk består materialet hovedsaklig av nevroser, men med innslag av psykoser, krisereaksjoner, karakteravvik og misbruksproblematikk.

Forfatteren er takknemlig for finansiell støtte fra Anders Jahres fond til vitenskapens fremme og for verdifull veiledning ved dosent dr. med. Ole Bratfos.     

Begivenheder inden for psykiatrisk videnskab 1952

Oligofreni inndeles i imbecilitet (IQ < 50) og debilitet (IQ 50-70). Prevalensen av imbecilitet synes uforandret 0.3-0.4% og arsaksfaktorer (saerlig prenatale) er kjent hos flertallet. Et kvantitativt scoringssystem for non-optimale forhold i svangerskap og fødsel vil sannsynligvis avsløre flere non-optimale forhold ved imbecilitet «uten kjent årsak» (Saugstad, 1973a). Prevalensen av debilitet synes betraktelig redusert siste 30 år (fra > 2% til 0.4%). Dette gjenspeiler hevning av gj.sn. IO i befolkningen med ca. 15 IQ poeng og samtidig forskyvningav normalfordelingskurven mot høyre. Et resultat av bedret miljø (oppvekst, skole, ut- dannelse) og en bekreftelse på teorien om intelligens som polygent arvelig betinget. Den samtidige halvering av organisk betinget debilitet (fra ca. 0.5% til < 0.2%) betraktes som en virkning av bedret medisinsk standard. Uvisst om en IQ over 70 idag er tilstrekkelig til at individet ikke fungerer «psykisk utviklingshemmet», d.v.s. ikke klarer å tilpasse seg samfun-nets krav.

Den betydelige overvekt av gutter blant oligofrene, men også ved IQ over 130 diskuteres, likeledes guttenes szrlige dyktighet på non-verbale tester. Er dette biologisk betinget, eller kan guttenes overlegenhet på visuo-spatial tester for eksempel forklares som en miljøtilpasning.

Etter 3 års psykologistudier, medisinsk embedseksamen, spesialitet i klinisk nevrofysiologi med klinisk nevrologisk og psykiatrisk tjeneste arbeidet forfatteren 196S78 som spesiallege ved Oslo Åndsvakeomsorg. Gjennem studier av barn med Føllingssykdom (dr.avh. 1975) og barn med hjerneskader av forskjellige typer ble hun spesielt interessert i samspillet mellem arv og miljøfaktorer ved forskjellige grader av mental subnormalitet.     

Klinikeren som forsker — noen problemer og fremtidsoppgaver

Forfatteren er leder av Norges Almenvitenskapelige Forskningsråds program for stimulering av psykiatrisk forskning.

Som prisbelennet for sin egen kliniske forskning i psykiatri — med den stimule-rende virkning ham arbeide har hatt for andre forskere — ble Per Vaglum den ferste foreleser i serien av Harald Frøshaugs Minneforelesninger.

Med utgangspunkt i Frøshaugs understrekning av betydningen av en god klinisk forskning for fagets fremtid, drøfter forfatteren først en del av de forhold som vir-ker ti1 å hindre klinikeren i å engasjere seg i forskning: Klinikeridentiteten, synet på hva forskning er. manglende forventninger, ferdigheter, tid, økonomi og personlig-hetstrekk samt farene ved det å forske. Deretter omtales kort noen av de proble-mene klinikeren som skal forske, møter ved utforming og praktisk giennomfering av et klinisk prosjekt. Ti1 sist drøftes tiltak som kan øke kvalitet og bredde i klinisk psykiatrisk forskning.     

Norsk Psykiatrisk Forening

Christian Erlandsen er overlege ved Sanderud sykehus, Hedmark fylkes psykiatri-ske sykehus. Han er en av de 120 norske medisinske studenter som Danmark tok imot i 1945 for å hjelpe Norge etterat universitetet her hadde vaert stengt det siste året av krigen. For tiden er Christian Erlandsen stortingsrepresentant og medlem av Stortingets sosialkomite.

Som andre psykiatriske sykehus forpleier Sanderud sykehus en stor gruppe lang-tidspasienter som diverse behandlingsopplegg ikke har kunnet rehabilitere. Men man bør ikke gi opp, og det var bakgrunnen for utprøvingen av Leponex hos “kro-nisk schizophrene”.     

Laboratorieundersokelser i forbindelse med Flupentixol og Melitracen

Familiepsykoterapi blir ofte det felt der ulike teoretiske forståelsesmodeller og behandlingsmodeller konkurre-rer. I psykoanalytisk teori beskrives sammenhenger mellom symptom og ødipaale bindinger. I systernteori snakkes om manglende differensiering av subsystemer i familien som et grunnlag for utvikling av symptomer. Begge beskriver familiemønstre som preges av mangel-full markering av generasjonsskiller.

Forfatterne mener å kunne se en stor grad av idémessig fellesskap mellom systemisk familieteori og psykoanalytisk teori. Gjennom presentasjon av et familiekasus viser forfatterne hvordan en alternerende bruk av psy-koanalytiske og systemteoretiske begreper kan vaxe fruktbar i forsåelse av familiens dynamikk og i utfor-mingen av behandlingsopplegg.

Charlotte Buhl er sjefpsykolog ved psykiatrisk avde-ling, Lovisenberg sykehus. Hun har i mange år arbeidet som individualpsykoterapeut og med systemteoretisk orientert familieterapi.

Helge Salvesen er psykolog og for tiden ansatt ved 2. avd., Dikemark sykehus, Asker.     

Notiser

Ikke alltid er del overleveringer fra den erfarne kollega til den underordnete i elevposisjon som viser seg aå gi best pedagogisk utbytte. Artikkelen omtaler et eksperiment p§ Det obligatoriske psykiathkurs hvor en hel ungdomspsykiatrisk avdeling ble invitert.

Forfatteren er leder for kurset, og til daglig amanuensis ved Psykiatrisk Institutt, Universitetet i Oslo.     

Eeg og skizofreni: metoder,resultater og hypoteser

Både med det visuelt bedømte eeg og andre elektroencefalografiske metoder kan man påvise signifikante kvantitative forskelle mellem skizofrene patienter og kontrol-personer. Der er ikke fundet kvalitative eller specifikke Endringer. Neuroleptisk behandling normaliserer kun de elektrofysiologiske parametre ved samtidig klinisk bedring.

Der findes oftere enten dysrytmiske eller hyperstahile eeg'er ved skizofreni end normalt, både ved visuel og maskinel bedømmelse. Eeg'et ved skizofreni tyder på hyper-arousal.

Ved computerteknik kan fremstilles averaged evoked potentials (EP), som er cortex' elektriske respons på perifer sansepåvirkning. EP tyder på nedsat inhibitorisk aktivi-tet i cortex under modtagelse af sanseindtryk.

De elektroneurofysiologiske fund peger på en dysfunktion af formatio reticularis ved skizofreni, specielt i form af hypofunktion af de ascenderende inhiberende baner.     

Miljoterapi av borderlinepasienter: Fokus på motoverføringsreaksjoner i staben*

Artikkelen omhandler miljøterapi av borderlinepasienter med utgangspunkt i sta-bens motoverføringsreaksjoner. På grunn av sin spesielle personlighetsstruktur og underliggende konflikter, vil borderlinepasienter skape sterke motoverføringsreak-sjoner (definert som terapeutens totale emosjonelle respons). Disse er viktige av følgende grunner.

1. Diagnostisk, for i forsti pasienten bedre.

2. I veiledning og utdannelse av stab i kombinasjon med en renselsesfunksjon (opprettholde personalets selvfølelse og psykiske likevekt).

3. Terapeutisk, ved å øke mulighetene for korrektive, emosjonelle erfaringer og internalisering av bedre integrerte objekter.

Forfatteren beskriver «den typiske borderlinepasient», og gjennomgår fem karakte-ristiske motoverføringsreaksjoner og hvordan disse har relasjon til pasientens spesielle problemer. Avslutningsvis har forfatteren noen refleksjoner om behandlingsideo-logi, personalkultur og prinsipper for behandling, med sæerlig relevans for korttidsav-delinger.

Forfatteren er assisterende overlege ved avdeling 6 B, Ullevål sykehus. Han har i flere år interessert seg for hvordan avdelingsmiljøer må utformes for å møte for-skjellige pasientgruppers behandlingsbehov, og han har b1.a. erfaring fra arbeide i et terapeutisk samfunn oppbygd etter Hendersonmodellen, med schizofrene i en inter-mediæravdeling og fra akuttavdeling med hovedsakelig psykotiske og borderlinepasienter. Han kombinerer institusjonsarbeid med psykoterapeutisk privatpraksis og er kandidat ved Norsk psykoanalytisk institutt.

*Omarbeidet fra foredrag ved seminar om diagnostikk og behandling av borderline-tilstander. Gaustad sykehus, Oslo 26. - 27. januar 1982.     

Desmethylimipramin (Pertofran) i behandlingen av depresjoner: En klinisk og psykodynamisk vurdering

Forfatteren er for tiden assisterende overlege ved Barnepsykiatrisk Klinikk, Univer-sitetet i Oslo og kandidat ved Norsk Psykoanalytisk Institutt. Han har siden 1977 deltatt i en gruppe tilknyttet Universitetets Psykiatriske Klinikk Oslo som har evalu-ert og behandlet pasienter med korttids psykoterapi.

Behandlingen av en pasient med borderline personlighetsstruktur og narsissistiske trekk beskrives. Pasienten imponerer med en ødipal problernatikk og forfatteren viser nødvendigheten av å behandle pre-ødipale fikseringer for å kunne Iøse den ødipale konflikt.     

ABSTRACTS

Povl Munk-Jørgensen er under uddannelse til speciallæge i psykiatri og er i øjeblikket (juni 1983) ansat som reservelaege ved Institut for psykiatrisk demografi ved Psykiatrisk hospital i Århus, Risskov; har gennem flere år som lægekonsulent været tilknyttet Klinikken for alkohollidende ved Psykiatrisk hospital i Århus.

Rudolf Kaldau er under uddannelse til alment praktise-rende læge. Han har såvel under studiet som senere vaeret beskaeftiget inden for arbejdet med alkohollidende.

Nærvaerende artikel er et delarbejde af en undersøgelse vedrørende alkohollidende og deres behandling i Århus kommune. Der redegøres for forskelle i sociale forhold hos et førstegangsklientel ved to århusianske alkoholambulatorier. Det ene ambulatorium er nært knyttet til et psykiatrisk hospital med mere end 600 sengepladser, det andet til et mindre, somatisk hospital. Resultatet tyder på, at klientelet ved de to ambulatorier har for-skellig social baggrund. Klientelet ved ambulatoriet knyttet til det somatiske hospital har bedre sociale forhold end klientelet ved det ambulatorium, der er placeret i forbindelse med det psykiatriske hospital. Iøvrigt finder man for hele materialets vedkommende, at yngre mennesker er overrepraesenteret, og at køns-fordelingen er skæv med overvaegt at maend, dog med tendenser tydende på en udjævning.     

Binaural stimulation og CT-scanning

Ola Rønsen er medisinerstudent ved Unìversitetet i Oslo, og artikkelen er en bearbeiding av hans spesia-loppgave i medisinske atferdsfag (som kan leveres iste-denfor eksamen i faget).

Pål Abrahamsen er adm. overlege ved Oslo Hospital og knyttet til Institutt for medisinske atferdsfag i bistilling. Han har vlert veileder for oppgaven.

Ut fra spørsmålet om langtidspasienter får det de tren-ger når de skrives ut fra institusjon, tar oppgaven for seg konkrete tilbud hos en tilfeldig utvalgt gruppe pasienter i Oslo. Forfatterne antar at behovet er langt mer variert enn tilbudene for tiden synes å dekke.     

Synshallucinationer Ved Patologiske Processer I Cns Og Blindhed

I denne artikel gives en oversigt over litteraturen omkring de psykologiske aspekter ved blindhed og ved læsion af de centrale synsbaner. De visuelle oplevelsers patogenese diskuteres i lyset at neurofysiologiske, indlæringspsykologiske og psykoanalytiske teorier.

Josef Parnas og Joachim Knop arbejder begge på psykiatrisk afdeling, Kømmunehospitalet i København som henholdsvis klinisk assistent og reservelæge, mens Søren Korsgaard er ansat ved Set. Hans Hospital, afdeling H som 1. reservelæge.     

Rationel integration mellem psykofarmakologisk behandling og ikke psykofarmakologisk behandling i psykiatrien

Forfatteren er overlæge ved psykiatrisk afdeling, Svendborg Sygehus på Sydfyn. Han har sidst i Soerne og først i 60erne arbejdet med gennemprøvning af antidepressiva og siden mere og mere beskæftiget sig med psykoterapi.

Forfatteren blev opfordret til at være ordstyrer og dermed indleder til hovedemnet: Rationel integration imellem psykofarmakologisk og anden behandling ved Skandina-visk Selskab for Psykofarmakologis møde marts 1983. Han gøl specielt rede for de principielle vanskeligheder ved at integrere psykofarmakologisk behandling med psykoterapi og beskriver de videnskabelige resignationer og kompromiser, som er nød-vendige i en sådan kombination.     

Sverige: Sinnessjukvården i Sverige

Forfatteren er barnepsykiater og psykoanalytiker. overlege ved Mentalhygienisk Radgivningskontor, en poliklinikk innen Oslo psykiske helsevern for barn og ung-dom. Hun underviser ved Nic Waals institutt som leder av seminar i lekeobserva-sjon og barneterapi.

Nedenstaende er et noe omarbeidet manuskript til et foredrag holdt pa Nordisk Barneterapi-kongress sommeren 1979.

Barneterapiens plass og betydning har i de senere arene blitt utfordret fra ulikt hold og pa ulikt grunnlag av politikere og okonomer. pa ideologisk grunnlag. og faglig av andre retninger som familieterapi, adferdsterapi og ulike retninger med felles-nevner hurtig forlosning. Forfatteren soker a begrunne den psykodynamisk orien-terte barneterapiens plass og betydning sett i lys av ideologi. i servicesammenheng. som lsringserfaring. sett i forhold til forebyggende virksomhet. forskning og faglig videreutvikling.     

Terapi — modell,terapeutisk teknikk i relasjon til nevrose-problematikk

Langtidsmetadonnedtrapning er efter forfat-terens erfaringer et hensigtsmaessigt hjælpe-middel ved behandling af opiatmisbrugere når den kombineres med den fornødne psykotera-peutiske og socialpædagogiske støtte.

Forfatteren bar i 4 år sammen med cand. pæd. psyk. Karsten Ruggård ledet et behandlingsforsøg af unge med svært stof-misbrug på ungdomshjemmet Højbjerggård, Herlev. Fra 1974 ansættelse som overlaege på anstalten ved Herstedvester.     

Description and evaluation of group psychotherapy with 10 long stay patients: Follow-up after 10 years

Teksten i artikkelen er en bearbeidet versjon av et foredrag holdt på VII International Congress of Group Psychotherapy, University of Copenhagen 3.-8. august 1980.

Forfatteren søker å beskrive og evaluere en gruppeterapi over 2 og et halvt år rned 10 utpregede langtidspasienter, med gjennomsnittlig opphold i psykiatriske institusjoner (før gruppestart) på 11 og et halvt år.

Hovedproblemene før gruppen startet var: 1. Hvorfor har disse pasientene vært så lenge i psykiatrisk sykehus? 2. Er det mulig, etter alle disse årene, at pasientene kan jobbe med å komme ut av sykehuset og klare å få et meningsfullt liv utenfor?

Artikkelen beskjeftiger seg med kronifikasjonsproblemer og hvordan man prøver å takle disse i en gruppe. Artikkelen beskriver pasientene, gruppeprosessen, tera-peutens frustrasjon og vansker, spesielt i starten, og diskuterer mulig påvirkning av gruppearbeidet for pasientenes senere tilvmelse. Forfatteren har etterundersøkt pasientene etter 10 år, og fått informasjon om deres situasjon da og deres egne meninger om gruppen.

Marit Borchgrevink, ass. overlzge Dikemark sykehus avd 3, for tiden perm. og NAVF stipendiat, er beskjeftiget med en starre undersøkelse av psykiatriske langtidspasienter og etterundersøkelse av disse 10 år etter utskrivning fra avd 3, Dikemark sykehus.     

Lithiumintoxication Erfaringer fra godt 10 års lithiumbehandling på Statshospitalet i Risskov.

Forfatteren har i flere tidligere arbeider vært opptatt av splitting og projektiv identi-fisering som sentrale forsvars-mekanismer i familier med borderline barn og ungdom.

Han beskriver i denne artikkelen en familie-type der de pregenitale grunntemaer dominerer, men har fått en ødipal fargning. Utagering av denne problematikk krever rekruttering av en tredje person, barnet, som stabiliserer hver av ektefellenes psy-kiske balanse og deres innbyrdes forhold. Kasuistisk materiale er brukt til å belyse disse emneområdene.